Er Norge i ferd med å stenge verdens beste renseanlegg?

Ved Norges beste avløpsanlegg renses kloakkvannet 100%, alle næringsstoffene blir gjenvunnet og vannet forvandles til drikkevann igjen. Selve prosessen er enkel og driftssikker, den sørger for fullstendig hygienisering og fjerning av tungmetaller og organiske miljøgifter. Anlegget sørger ikke bare for at alt slam blir gjenvunnet, men også at det foredles til høyverdige sluttprodukter. Men det mest imponerende ved anlegget er kanskje de usedvanlige lave drifts- og kapitalkostnadene. Tar man med verdiskapningen som sluttproduktene representerer så går anlegget med et formidabelt overskudd. Sist men ikke minst anlegget er nesten usynlig.

Det utrolige er at Norge i de siste tiårene har investert milliardbeløp for å få stengt anlegget, og er fortsatt villig til å bruke flere nye milliarder til for å nå denne målsettingen. Målsetting tuftet på gode intensjoner og internasjonale avtaler, men dessverre også på en tilsynelatende grunnleggende mangel på forståelse av hva miljøvern og en bærekraftig utvikling egentlig innebærer.

Økologisk likevekt

Bærekraftig utvikling og miljøvern har til felles at begge tar utgangspunkt i at all menneskelig aktivitet og bruk av naturressurser bør være i likevekt med naturens egen produksjonsevne. Et eksempel på dette er kretsløpstankegangen, som ligger til grunn for mye av dagens avfallspolitikk (kildesortering, kompostering, gjenvinning). Et annet er Norsk fiskeripolitikk som regulerer fangstkvotene i forhold til størrelsen på de ulike fiskebestandene, som jo varierer fra år til år. Landbruket har lange tradisjoner med å tilstrebe disse målsettinger, men til tross for at alt husdyrgjødsel tilbakeføres landbruksarealene vil det alltid være behov for å dekke tapet av næringssalter med eksterne gjødselkilder, slik som kunstgjødsel. Dette tapet er uunngåelig da jorderosjon og selve jordbruksproduktene fører disse næringssalter bort fra gården. Denne skeivheten ønsker man å motvirke ved å tilbakeføre disse næringssalter i form av kompost og kloakkslam, og dermed fullføre kretsløpet.

Kretsløp og kostnad

I praksis har det vist seg at det er mange problemer med å praktisere et slikt bærekraftig og miljøriktig jordbruk og forbruk. Problemer slik som tungmetaller, organiske miljøgifter, smittsomme bakterier og parasitter har lenge fått hovedoppmerksomheten og følgelig er det også blitt teknisk mulig å løse disse problemene. Baksiden av medaljen er at disse behandlingsmetodene ofte utgjør en betydelig merkostnad, til de fra før høye behandlingskostnader. Det er problemet bundet med selve kostnadene, som nå bør få mer oppmerksomhet. For man glemmer alt for ofte at økonomiske ressurser bare kan skapes ved å belaste naturen på en eller annen måte. Alt for ofte fører denne glemselen til at "vinningen går opp i spinningen". I iveren etter å løse miljøproblemer på best mulig måte, skapes det altfor ofte nye. Det er lett å peke på en konkret gevinst med et tiltak og konkludere med at investeringen gav de forventede resultatene. Problemet er at få våger å stille spørsmålstegn ved om ikke kostnadene i seg selv er blitt en større miljøbelastning enn om man hadde valgt et rimeligere alternativ.

Det kan synes som om pengene blir oppfattet som et "rent" transaksjonsmiddel, som kan brukes i "uendelige" mengder, bare formålet er godt. Penger er papir, blanke mynter, kredittkort eller tall på en dataskjerm og de brukes i et "kretsløp" og de er til og med gjenvinnbare! Glemt er det faktum at de representerer verdiskapning og dermed vårt samkvem med naturen, ved utvinning av naturressurser, og forurensning fra industri, transport- og til og med rekreasjonsaktiviterer. Alt vi foretar oss skaper forurensning eller utpiner naturen på en eller annen måte. Det er jo derfor så mange miljøaktivister maser om at vi må redusere vårt forbruk, ellers vil det gå galt.

Paradoksalt nok så er det nettopp imøtekommelsen av mange av deres krav som har ført til de fleste tilfeller av tiltak der vinningen går opp i spinningen og enda verre der tiltaket er mer forurensede enn selve forurensningskilden. Eksempler på slike tiltak er papirgjenvinning, plastgjenvinning, glassgjenvinning, kompostering, med andre ord kildesortering - disse vil jeg ikke gå nærmere innpå nå, bare nevne at det fortsatt ikke finnes en eneste vitenskapelig rapport, som jeg kjenner til iallfall, som slår fast at disse tiltakene virkelig innebærer en miljøgevinst, vel å merke, når alle kostnader og miljøbelastninger er tatt hensyn til.

Det glemte kretsløpet

Det finnes ett annet kretsløp, som synes å være glemt, havet. Og det er kanskje ikke så rart, da havet lett kan oppfattes som en endestasjon for alle næringssalter som vaskes ut av jordsmonnet, enten ved naturlige prosesser eller ved vårt intensive jordbruk, industri og utslipp av kloakkvann. Men havet er ingen endestasjon, en liten, men likevel betydelig del av disse næringssaltene finner veien tilbake til landjorda takket være fiskeriene. Sild, torsk, makrell og laks er bare noen få eksempler på hva havet kan foredle næringssaltene til. Dette havbaserte kretsløpet er ikke bare vesentlig billigere å opprettholde enn den landbaserte, den er også langt mindre sårbar overfor tungmetaller, organiske miljøgifter, parasitter og smittestoffer.

Selvsagt bør også de samme økologiske prinsipper gjelde for det havbaserte kretsløpet som for det landbaserte. Følgelig bør de næringssaltene som taes ut av havet i form av fiskeprodukter også tilbakeføres på en eller annen måte. Med andre ord, en bærekraftig utnyttelse av fiskeriressursene forutsetter, ideelt sett, at det er en likevekt mellom uttak og innskudd av næringssalter.

Verdens beste renseanlegg

Jeg vil påstå at samlet sett har Norge i dag verdens beste renseanlegg for kommunalt avløpsslam. Dette til tross for at den samlete renseeffekten for fosfor (en av de viktigste næringssaltene) av alle kommunale avløpsanlegg i 1997, ikke var større enn 65%, kilde SSB. Dette betyr at 810 tonn fosfor likevel rente ut i havet. Dette er likevel en god nyhet når man tar i betraktning at det i samme år ble produsert over 350 000 tonn laks og ørret her i landet, som til sammen inneholdt ca. 900 tonn fosfor. Med andre ord, oppdrettsnæringen alene sørget for at netto utslipp av fosfor til havet gikk i balanse og vel så det. Og ikke nok med det, istedenfor å sitte igjen med ett enormt slamberg på land, - etter at et ukjent antall milliarder kunne ha blitt investert i oppgradering av renseanlegg langs hele kysten, eksporterer vi hvert år kloakkslam forvandlet til luksusmat til hele verden, til en samlet verdi av over 8 milliarder kroner!

Trenger vi flere renseanlegg?

Dersom man på alvor mener at en bærekraftig ressursutnytting og utvikling er viktig for å nå allemene miljømålsettinger, bør man ikke bare stille spørsmålstegn ved om man virkelig trenger flere renseanlegg i Norge, men også stille krav til at hele politikken på dette området revurderes. Laksenæringen vokser år for år, og en naturlig konsekvens av dette ville være at også rensekravene ble mildere, i et forsøk på å opprettholde likevekten i kretsløpet (så fremt, selvsagt, at man ikke kan påvise negative effekter ved de lokale marine økosystemer ved en slik praksis).

På en annen side, i 1996 utgjorde de totale utslipp av fosfor til norske havområder fra landbruk, industri og avløp 2 383 tonn (SSB). Dette er nesten tre ganger mer enn hva laksenæringen klarer å fange opp og eksportere, men godt under halvparten av hva vi eksporterer (5 490 tonn) ved den samlede fiskeeksporten, som utgjør i snitt ca. 2,7 millioner tonn fisk i året.

Konklusjonen må derfor bli at samlet sett så trenger vi ingen nye renseanlegg i overskuelig framtid, og at dersom det ikke var av hensyn til lokale miljøforhold så burde alle renseanlegg rett og slett avskaffes (dersom det var 0% renseeffekt ved alle avløpsanlegg i Norge, så ville det samlede utslipp av fosfor i 1996 vært 3 480 tonn, SSB, fortsatt vesentlig lavere enn det vi eksporterte).

Det ideelle renseanlegget for norske forhold.

Det eneste rensetiltaket for avløpsvann vi trenger i Norge (med unntak av noen opplagte tilfeller) er en enkel slamavskiller med et eller flere utslippspunkter på dypt vann. Innen 1 døgn er de fleste patogene bakterier drept av det salte havvannet. Drikkevannet får vi tilbake som regn. Tungmetallene bindes til organisk materiale, feller ut og stabiliseres i bunnmudderet, den andelen som likevel forblir oppløst blir raskt fortynnet til naturlige bakgrunnskonsentrasjoner ( lik det som finnes naturlig i havvann ), og som er harmløs for levende organismer. Organiske miljøgifter og tungmetaller har riktignok en tendens til å anrikes via næringskjeden i høyerestående organismer, derfor må dette problemet, der det forekommer, søkes løst på andre måter. Hovedkildene er som regel industriforetak, og et relativt enkelt tiltak ville vært å kreve at slike foretak selv renset sine utslipp, istedenfor å overlate problemet til kommunale avløpsanlegg.

Det utfeltet slammet kan etter behandling tilbakeføres jordbruksarealene og dermed bidra til å ivareta målsettingene til den landlaserte kretsløpstankegangen.

Motvirker drivhuseffekten og øker fiskebestandene

Avløpsvannet som ender i havet er dessuten rik på karbon som danner CO2 når det omsettes av mikroorganismene. Denne CO2'en forblir oppløst i havet i flere tusen år og bidrar derfor til å dempe drivhuseffekten. CO2 fra kloakkslam som anvendes som gjødsel på land slippes ut direkte til atmosfæren og bidrar til drivhuseffekten. Det tar over 100 år før disse CO2 utslippene oppløses i havet ved naturlige prosesser, derfor vil alle tiltak som framskynder denne prosessen være gunstig for å motvirke drivhuseffekten, - man kan gjerne betrakte alt CO2 i atmosfæren og det som er bunden til organisk materiale på land og i grunnen, som et "lån" fra havet, i rollen som "Verdensbanken for CO2".

Vil Norge virkelig stenge verdens beste renseanlegg?

Mange forskere har allerede i flere år påpekt at pålegget om å bygge kostbare kjemiske eller biologiske renseanlegg er urimelig, da de ville som oftest få ingen eller svært liten betydning for vårt kystmiljø. Likevel er renseanlegg for flere milliarder allerede bygd og hovedargumentet synes å være "føre var prinsippet" og forpliktende internasjonale avtaler (Nordsjøavtalen).

Jeg håper denne artikkelen vil bidra til å øke forståelsen for hvorfor det vanligvis ikke vil være nødvendig å pålegge kommunene å bygge nye renseanlegg, og hvorfor, det utfra miljømålsettinger vi alle kan være enig om, ville vært direkte miljøfiendtlig å forsette med dagens miljøpolitikk.

Gaute Adler Nilsen
Cand. Scient. organisk kjemi
gautean@online.no

En fersk og interessant referanse til tross for at problemstillingen har vært kjent i mange år; Plankton Power Scientists are studying plankton’s role in global climate and how the ocean responds to climate changes. Lack of certain nutrients, such as iron, nitrogen or phosphorus, limit the amount of plankton that can grow in large areas.

Miljøvern, manipulasjon og prestisje

Tilbake til artiklene