Våtorganisk avfall gir "næring" til biologisk renseanlegg

Kretsløpet nr.6/1997, Av Johs. Bjørndal.

På Lillehammer har man et biologisk avløpsrenseanlegg (LRA), som er et av de få der Staten har pålagt nitrogenfjerning. Metoden som brukes er den såkalte Kaldnes-prosessen, det vil si at "nitrogenspisende" bakterier danner en såkalt biofilm som kloakken kjøres over. Disse bakteriene trenger imidlertid karbon som tilleggskost for å leve. Hittil har de fått det i form av etanol og renseanlegget har kjøpt sprit (til bakteriene) for halvannen mill kroner i året. Helt til man fikk idèen å skaffe karbonet ved å koke det kildesorterte våtorganiske avfallet.

Etter å ha gjennomført et toårsprosjekt kan man i dag slå fast at dette var en god idè.

Det er Cambi as som har kjørt prosjektet i samarbeid med LRA og renovasjonsselskapet GLØR. For å skaffe råstoff har de bygget et pilotanlegg på GLØR's deponi på Roverudmyra ved Lillehammer. Det er ikke noe hokus-pokus med dette anlegget, det består av en kvern, en kontinuerlig koker med skrue og en avvanningspresse. Kapasiteten er ca 800 kg avfall i timen, gjennomsnittlig koketid for avfallet er ca en time og som "produkter" får man en væske - hydrolysatet - som inneholder ca 6% karbon og et restmateriale som volummessig er redusert til det halve av det våtorganiske avfallet man puttet inn.

Bakteriene likte det Fullskalaforsøk fra renseanlegget på Lillehammer viser at denitrifikasjonen fungerte like godt med hydrolysat som karbonkilde som ved bruk av etanol. Hydrolysatet fra det våtorganiske avfallet inneholder relativt store mengder karbonforbindelser som de denitrifiserende bakteriene tar til seg like gjerne som etanol. Bakteriene trengte derfor en tilvenningstid på bare en dag, heter det i rapporten. Ikke alle klarer å kutte ut spriten så raskt.

Planer om storanlegg

Det skal imidlertid betydelige mengder våtorganisk avfall til for å dekke behovet. I dag kommer 13,6 millioner liter med avløpsvann pr døgn til Lillehammer renseanlegg. De om lag 2500 tonn med kildesortert våtorganisk avfall som samles inn i GLØR-området kan ikke gi nok hydrolysat til å dekke nitrogenfjerningen for mer enn halvparten av dette avløpsvannet. Det sysles derfor med planer om et større anlegg på Roverudmyra, et anlegg som kan ta hånd om det våtorganiske avfallet fra hele Mjøsregionen. Dette er imidlertid et prosjekt som vil involvere to fylker og et utall kommuner og som derfor har en vei å gå. Men skal man etablere et slikt anlegg uten at behandlingskostnadene blir uakseptable bør man opp i en avfallsmengde på 10-15.000 tonn årlig.

Biogassproduksjon mulig

Det finnes ikke så veldig mange renseanlegg som benytter samme prinsipp for nitrogenfjerning som Lillehammer, og som dermed har behov for tilsetting av karbonkilde. Men hydrolysatet fra våtorganisk avfall er også et meget godt utgangspunkt for produksjon av biogass. Et biogassanlegg kan derfor, i kombinasjon med utnyttelse av deponigass, gi grunnlag for elproduksjon. Velges en slik løsning er det ingen grunn til å bekymre seg over "markedet" for hydrolysatet.

Kokt avfall gir bedre kompost

En utilsiktet, men svært interessant bivirkning av prosjektet fant man da GLØR's "kompostguru" Rolf Gerardsen lagde en kompostranke av det utkokte restavfallet. Det viste seg at man fikk ferdig kompost i løpet av drøye fire uker, dette er en tredjedel av tiden man bruker med ubehandlet våtorganisk avfall som råstoff. Metandannelsen og dermed lukten var også langt mindre med med det kokte avfallet. Odd Egil Solheim i Cambi forklarer det slik: Ved kokingen reduseres mengden av lett nedbrytbare stoffer kraftig. Det er disse stoffene som gir anaerobe prosesser og dermed metandannelse. Restfraksjonen etter kokingen er relativt homogen og porøs og det er forklaringen på den overraskende hurtige komposteringsprosessen. I GLØR-området er bleier en del av det våtorganiske avfallet. Det er godt synlig i kompostrankene enten avfallet er kokt eller ikke. Dersom det blir bygget et større anlegg for termisk hydrolyse (som koking heter på fagspråket) vil man separere de tyngste fraksjonene (sand og glass) og de letteste (plast) mens avfallet er i våt form. Dermed vil man få et råstoff for kompost som er nærmest fritt for uønskede fraksjoner.

Sterilisering kan bli viktig

Et siste poeng ved denne behandlingsmåten for våtorganisk avfall er at man om nødvendig kan levere et kompostprodukt garantert fritt for uønskede bakterier. Daglig leder i GLØR, Harald Eikerol er opptatt av dette: - I Danmark satser man nesten ikke på komposteringsløsninger for avfall lenger, fordi man ikke kan garantere hygieniseringen. I Norge har vi ikke hatt samme fokus på dette fordi vi ikke har hatt de samme problemene med salmonella eller farlige husdyrsykdommer. Men det kan dukke opp når som helst, derfor er det viktig å ha en føre var-løsning. Hvis ikke kan man risikere å bli sittende med et berg av kompost som man ikke får lov til å bruke til noe som helst. Men med mulighet for å koke avfallet, eventuelt under trykk, før det komposteres kan man garantere at produktet er uten uønskede bakterier, sier Eikerol.

GLØR med 62% gjenvinning

Renovasjonsselskapet GLØR er et interkommunalt selskap eid av kommunene Gausdal, Lillehammer og Øyer. Selskapet betjener 35.000 personer og har 15.048 abonnenter. GLØR mottar 8.978 tonn husholdningsavfall og ca 21.000 tonn næringsavfall. All kundebehandling og inntransport av husholdningsavfall gjøres med GLØR's egne biler og mannskap. Selskapet har eget sorteringsanlegg for papir og eget komposteringsanlegg. Kildesortering i GLØR-regionen ga i 1996 følgende vektfordeling: Papp og papir: 27%, organisk 35% og restavfall 38%.

Denne artikelen illustrerer fordelene med å inkludere matavfall i kloakken. Dersom Lillehammer valgte å bruke matavfallskvernen for å utsortere matavfallet, og kokte alt slam før videre behandling, ville de ikke bare fått de samme fordelene som nevt ovenfor, men i tillegg spart flere millioner årlig på innsamlings- og transportkostnader.