|
Her
er linken til artikkelen
i Telemarksavisa.
Nedenfor
kan du lese orginalartikkelen;
Forbud mot matavfallskverner?
Å forby alt man ikke liker, … eller forstår
nytten av, er ikke akkurat kjennemerket til politikere som
respekterer andres synspunkter, eller i dette tilfelle, velgernes ønsker.
Når Heidi Hamadi, varaordfører i Skien kommune,
går inn for å forby bruken av kverner, avslører
hun at hun er blitt ført bak lyset av ”eksperter” som
heller ikke vet hva de snakker om. Og hun er ikke alene, til
og med forholdsvis opplyste miljøvernere tror fortsatt
at kompostering er den eneste saliggjørende måte å håndtere
matavfallet på.
Denne iveren for kompostering er hovedårsaken til at
kildesortering fungerer heller dårlig, og for at kostnadene
har gått opp i været. For hva er problemet? De
som hjemmekomposterer gjør en kjempedugnad for å gi
oss alle et bedre miljø, men vinningen går opp
i spinningen fordi det samtidig må innføres en
egen henteordning for matavfallet til de som ikke kan eller
vil kompostere. Dette medfører ekstra transport- og
behandlingskostnader. Men det verste er at papir- og plastfraksjoner
som med fordel kunne blitt materialgjenvunnet stadig blir tilsmusset
av matavfall fra folk som ikke orker sorteringen (eller sorterer
feil). Dermed havner store mengder sortert avfall på forbrenningsanlegget,
og folk spør seg hva er da vitsen? De gir blaffen! -
Lenge før kildesortering får en real sjanse til å vise
at det faktisk nytter.
Matavfall er risikoavfall
Det er et faktum som lenge har vært oversett, matavfall
er risikoavfall! Renovasjonstjenesten oppsto som følge
av denne erkjennelsen, smittevern var en høyt prioritert
samfunnsoppgave i en tid legevitenskapen ennå var ung
og antibiotika måtte vente mange tiår før
det ble oppfunnet. Likevel forsto man
viktigheten av at latrineavfall, døde dyr og bedervet
matavfall måtte føres
bort og graves ned. Ikke bare kan matavfallet føre smitte
med seg, - og gjøre oss alvorlig syke, det kan
også skjule plante- og dyresykdommer, og skadedyr av
forskjellig slag. Med den stadig større import av frukt
og grønnsaker er dette en trussel som vi må ta
på alvor. Kompostering klarer ikke alltid å ta
knekken på disse biologiske bombene. Hvis det kan krype
eller fly kan det stikke av før komposteringen kommer
i gang og etablere seg i norsk natur, i verste fall kan disse
fremmede arter utkonkurrere våre naturlige, eller etablere
seg i et slikt omfang at det vil gjøre ubotelig skade
på norske avlinger eller skog. Disse artene kan også bringe
med seg sykdommer som våre stedegne arter ikke har noe
forsvar mot. Denne biologiske ”forurensingen” er
ikke noe nytt fenomen, de fleste land, også Norge, kan
vise til mange slike tilfeller. Det ferskeste eksempel er mordersneglen
som opprinnelig kommer fra Spania og sprer seg nå over
hele den sørlige delen av landet opp til Trøndelag.
Trolig kom den hit som egg eller larve festet til røttene
til salatplanter eller prydplanter. Vil den utkonkurrere norske
arter? Vi vet ikke. Hva blir det neste? Er kompostering virkelig
verd risikoen?
Er kvernen løsningen?
Svaret på spørsmålet kommer av seg selv,
iallfall når man tar seg tid til å sortere fakta
ifra mytene. Avløpsmessig er det kun snakk om en forholdsvis
enkel teknisk utfordring å tilrettelegge eksisterende
avløpssystem til å kunne håndtere tilskuddet
av oppmalt matavfall på en tilfredsstillende måte.
Et dårlig avløpsnett skal vi ikke ha, selv i de
tilfeller det innebærer få eller ingen miljøulemper,
vi skal ikke ha det fordi det utgjør en smitterisiko.
Altså kan man ikke begrunne motstanden mot kverner med
på peke på dårlige avløpsforhold.
Hva med renseanlegget? I en tid der vi tenker stadig mer på kretsløpsbaserte
løsninger, der slammet og næringssaltene i avløpet
skal tilbake til jordbruket, er mange av dagens renseanlegg
moden for en oppgradering uavhengig av om folk tar i bruk kverner
eller ikke. EU har allerede varslet strengere rensekrav, så norske
kommuner må uansett innstille seg på å foreta
til dels betydelige investeringer på avløpssektoren.
Det oppsiktsvekkende er at ved valg av riktig renseteknologi
vil matavfallet bidra til rensingen av avløpsvannet,
slik at kjemikalieforbruket helt eller delvis kan elimineres,
samtidig som at slammet får en høyere kvalitet.
Kommuner som har innført kverner kan dokumentere betydelige
besparelser på renovasjonskostnadene (50-70% ikke uvanlig),
og ingen avløpsmessige problemer eller merkostnader.
Kunne noe av disse pengene isteden vært brukt på oppgradering
av avløpssystemene, ville vi fått en kildesorteringsordning
som virker og et avløpssystem som vi kan være
stolte av. Alt som skal til er en planmessig innføring
av kverner, for å sikre oss mot ulemper og for å oppnå en
størst
mulig miljømessig og økonomisk gevinst.
Et unødvendig forbud
Et forbud er et av det mest drastiske tiltak et samfunn kan
iverksette, og normalt går man bare til slike skritt
når noe utgjør en alvorlig trussel mot enkeltindivider
eller samfunnet. Kverner kan bare utgjøre en trussel
dersom ingen, ikke engang skeptikerne, bryr seg om avløpssystemet
fungerer som det skal. Et forbud mot kverner er derfor en politisk
mistillitserklering til at folk bryr seg, og kan ta ansvar
for miljøet sitt. Brukermedvirkning i utformingen av
lokale miljøtiltak (Lokal Agenda 21), er det glemt?
Skeptikerne påpeker at en utstrakt bruk av
kverner kan medføre de ulemper de omtaler. Problemet
er bare det at en utstrakt bruk av kverner bare er mulig å få til
dersom kommunen treffer spesielle tiltak for å få folk
til å ta dem i bruk, tiltak som installasjonstilskudd
og redusert renovasjonsavgift (og eventuelt påbud, slik
mange steder i USA). Ved slike tiltak vil det være naturlig
at kommunen har ivaretatt hensynet til avløpsforholdene.
Selv i New York som hadde et forbud fram til 1997, installeres
kverner i mindre enn 1% av husholdningene pr. år (følgelig
jobbes det på politisk hold med å innføre
et påbud). I Stor Britania har det aldri vært forbudt
å bruke kverner, likevel er det bare 5% av husholdningene som
bruker kvern. Disse eksempleme stemmer godt overens med erfaringene
fra Norge, selv i
kommuner
som
gir
rabatt på renovasjonsavgiften
for bruk av kverner, er innføringsraten lavere enn 1%.
Med andre ord kommuner som en eller annen grunn ikke ønsker
kverner (les; uvitenhet) har svært
god tid til å gjøre
noe med avløpsforholdene før bidraget fra kvernene
blir merkbare.
Helt siden kvernen ble oppfunnet (for over 60 år siden)
har anklagene haglet mot løsningen, men skeptikerne
har aldri fått rett. I dag brukes de i over 50 millioner
husstander verden over. Jeg undres på hvor mange flere
som må til, før skeptikerne endelig aksepterer
at løsningen er genial? – det bruker avløpssystemet
for gratis og hygienisk transport og behandling av matavfallet.
Tenk helhetlig, tenk konstruktivt, hva skal vi med et forbud
som ingen er tjent med?
Gaute Adler Nilsen
Miljørådgiver, Cand. Scient. organisk kjemi
kverna.no
Artikkelen
kom også på trykk i avisen Varden, 13.12.04,
dog noe forkortet.
Reaksjoner
Det var som sa påpekte innledningsvis; til og med miljøvernere
har altfor ofte lite eller ingen kunnskap om kverner. I motinnlegget
til Gunnar Grini, Bellona, kommer det helt klart fram hva jeg
mener. Jeg har for ordensskyld snakket med han i ettertid,
- det var leit at han ikke hadde tatt seg tid til å drøfte
saken nærmere med meg før han skrev artikkelen (eller for den
saks skyld besøkt mine nettsider). Vi lever i en opplyst tid,
det er ikke lenger nødvendig å "skyte først og spørre etterpå".
Her er lenken:
23.12.04
- TA: - "Problemet
med matavfallskvernen"
Heldigvis er det flere enn meg som ikke er enig med Bellonas
representant. En stor takk til Christian F. Schelver for et
flott innlegg.
Artikkelen kom på trykk den 28. desember 2004 i TA (se
under) og i Varden
den 29.12.04.
 Meld
deg på vårt nyhetsbrev! - Klikk her!
|
